Ode til røttene
Gjertrud Hals og Torill Brosten 2010
16. 1 – 14. 2, Prosjektgalleriet, Kunstnersenteret Møre og Romsdal
Det rå kjellerlokalet som utgjør Prosjektgalleriet i Kunstnersenteret Møre og Romsdal har blitt invadert av naturen. Krøp den inn gjennom de til dels hullete og avskallede veggene eller har den slått rot nedenfra og sprenger seg nå ut av bygningen? Begynnelsen på verket er like vanskelig å peke på som slutten - det lever bokstavelig talt der nede mellom kjellerveggene. Rått, organisk og litt skremmende.
I verket Ode til røttene har kunstnerne Gjertrud Hals og Torill Brosten tatt med seg landskapskunsten til galleriet. Materialene røtter, grener og mose er vevet sammen til en skulptur som bokstavelig talt sprenger på i det lille lokalet. Den skulpturelle formen er så nennsomt sammenføyd, til tross for materialets røffe bestanddeler, at bare naturen selv kunne ha skapt et liknende helhetlig uttrykk.
Kunstnerne har sin opprinnelige bakgrunn innen tekstile uttrykk - men begge har etter hvert arbeidet i andre medium. Gjertrud Hals med frittstående skulpturer i mange typer materialer og Torill Brosten i stor grad innen maleri. Sammen i prosjektet Kunst i Natur i Rauma i 2009 laget de verket Her kor eg står kan eg sjå dalen, et stykke landskapskunst i ordets rette forstand. Ode til røttene kan sees som en forlengelse av landskapskunsten i Rauma.
Å sette en merkelapp på Ode til røttene synes vanskelig. Det har i seg elementer fra den tidlige landskapskunsten – og et slektskap til retningen Arte Povera fra slutten av 60-tallet, der man tok i bruk "verdiløst materiale" til kunst. Sågar konseptkunst - der ideen var det viktige og verkets materialitet var underordnet, synes nærliggende.
Men Ode til røttene er et verk av i dag. Som skulptur formidles det estetiske uttrykket gjennom verkets romlige form. Tredimensjonaliteten blir verkets fremste karaktertrekk. Som betraktere oppmuntres vi til å se verket fra flere vinkler - vi kan bevege oss i verket, så vel som rundt det. Dette elementet av romlighet virker fysisk inn på betrakteren - det er vanskelig å forholde seg upåvirket med røttene slynget rundt seg. Det litt klaustrofobiske understrekes ytterligere gjennom verkets forsøk på å vokse ut av rommet.
Røtter - en fundamental del av livet for både mennesker og natur. Våre menneskelige røtter er av immateriell karakter - Ode til røttene er konkret - påtrengende konkret.
Hilde Lien, kunsthistoriker
14.01.2010