O D E   T I L   R Ø T T E N E

Gjertrud Hals og Torill Brosten 2010
16. 1 – 14. 2, Prosjektgalleriet, Kunstnersenteret Møre og Romsdal

Det rå kjellerlokalet som utgjør Prosjektgalleriet i Kunstnersenteret Møre og Romsdal har blitt invadert av naturen. Krøp den inn gjennom de til dels hullete og avskallede veggene eller har den slått rot nedenfra og sprenger seg nå ut av bygningen? Begynnelsen på verket er like vanskelig å peke på som slutten - det lever bokstavelig talt der nede mellom kjellerveggene. Rått, organisk og litt skremmende.

I verket Ode til røttene har kunstnerne Gjertrud Hals og Torill Brosten tatt med seg landskapskunsten til galleriet. Materialene røtter, grener og mose er vevet sammen til en skulptur som bokstavelig talt sprenger på i det lille lokalet. Den skulpturelle formen er så nennsomt sammenføyd, til tross for materialets røffe bestanddeler, at bare naturen selv kunne ha skapt et liknende helhetlig uttrykk.

Kunstnerne har sin opprinnelige bakgrunn innen tekstile uttrykk - men begge har etter hvert arbeidet i andre medium. Gjertrud Hals med frittstående skulpturer i mange typer materialer og Torill Brosten i stor grad innen maleri. Sammen i prosjektet Kunst i Natur i Rauma i 2009 laget de verket Her kor eg står kan eg sjå dalen, et stykke landskapskunst i ordets rette forstand. Ode til røttene kan sees som en forlengelse av landskapskunsten i Rauma.

Å sette en merkelapp på Ode til røttene synes vanskelig. Det har i seg elementer fra den tidlige landskapskunsten – og et slektskap til retningen Arte Povera fra slutten av 60-tallet, der man tok i bruk "verdiløst materiale" til kunst. Sågar konseptkunst - der ideen var det viktige og verkets materialitet var underordnet, synes nærliggende.
  
Men Ode til røttene er et verk av i dag. Som skulptur formidles det estetiske uttrykket gjennom verkets romlige form. Tredimensjonaliteten blir verkets fremste karaktertrekk. Som betraktere oppmuntres vi til å se verket fra flere vinkler - vi kan bevege oss i verket, så vel som rundt det. Dette elementet av romlighet virker fysisk inn på betrakteren - det er vanskelig å forholde seg upåvirket med røttene slynget rundt seg. Det litt klaustrofobiske understrekes ytterligere gjennom verkets forsøk på å vokse ut av rommet.

Røtter - en fundamental del av livet for både mennesker og natur. Våre menneskelige røtter er av immateriell karakter - Ode til røttene er konkret - påtrengende konkret.

Hilde Lien
Kunsthistoriker

Tekst av Mikkel B. Tin

Vi har fruktene, og vi har røttene. Fruktene modnes i lys og luft, de har farge og form, de er tydelige. Vi håper at vårt kultiveringsprosjekt skal sette frukt, og i kunsten gjengir vi fruktene som hyllester til den kulturen vi har skapt: ikke bare frukter på et fat, men seilskuter, personligheter, historiske fortellinger, hver ting med sitt navn, på sitt sted, overskuelig og kultivert.

Men noen kunstnere komponerer også oder til røttene. Røtter som aldri er tydelige og overskuelige som fruktene, røtter som ikke engang kan kalles usynlige årsaker til synlige virkninger. Røtter som følger en egen underjordisk logikk, langt fra kulturens tid og rom, uten tydelig farge og form, navnløse nettverk som sprer seg utrettelig, men uten å lede frem eller tilbake, ut eller inn. Røtter vi ikke kjenner, og som vi likevel kjenner igjen
som skjulte, kanskje fortrengte deler av oss selv.

Rot-kunstnernes mål, og deres store utfordring, er å kaste lys over røttene slik de inngår i naturens dunkle metabolisme, og samtidig verne dem mot opplysningens reduksjonisme. Og selv når de har avskåret, blottlagt og utstilt røttene i galleriets rom, da å vise oss dem som det levende rotnettet uten hvilket ingen frukt vil modnes, den usynlige grunn som kulturens synlige konstruksjoner hviler på. Det dreier seg ikke om noen dualisme, det dreier seg om en inderlig forbundethet, om kulturens rotfeste i naturen og naturens omfavnelse av kulturen, et favntak som tillater den diskret, men ubønnhørlig, en etter en, å ta tilbake de fruktene kulturen setter.

Mikkel B. Tin
Rauland, Desember 2011