|
av Janicke Iversen, kunsthistoriker Står man foran ett av Brostens verk opplever man det med andre ord som et direkte møte med kunstneren selv. I likhet med hennes eget lyse og tandre vesen har maleriene en form for flyktig gjennomskinnelighet ved seg. De er transparente i sin lagvise oppbygging og bærer bud om en impulsivitet i teknisk eksperimentering og gjennomføring. Med klart blått blikk og gevanter i turkist og oransje manifesterer Brosten sin tilstedeværelse og styrke. Gjennom en fargesterk palett, som ofte består nettopp av det blåturkise og det guloransje, utstråler bildene tilsvarende kraft. Som søkende menneske forvalter Brosten sitt kunstnervirke med lekent og utforskende sinn. Hun arbeider som regel intuitiv i den forstand at motivene ikke er nøye planlagt på forhånd, men snarer vokser frem gjennom den maleriske prosessen. Bildene er tilsvarende åpne og dynamiske i sitt abstrakte billedspråk og inviterer således til brede fortolkningsrammer. Det transparente, det fargesterke og det åpne er tre stikkord som i dette tilfellet knytter kunstner og billeduttrykk sammen – en fascinerende sameksistens som får meg til å hevde at Brostens kunst fremstår som en speiling av henne selv. Innen de skapende felt er man ofte opptatt av det autentiske. At kunsten skal være ekte, i betydningen et genuint engasjement, står sentralt. Det kan hevdes at kun gjennom høy grad av autentisitet kan kunster overføre en meningsbærende og fyllestgjørende opplevelse til betrakter. Hvis kunstneren er oppriktig i sin kunstnergjerning, vil dette derfor manifesteres i mottakerens resepsjon av kunsten som han eller hun stilles overfor. I Brostens tilfelle er det hevet over tvil at hennes arbeider er bærere av ekthet. Den genuine overføringen tydeliggjøres i så stor grad at kunstner og verk på mange måter kan sies å gå i ett. Jeg skal selvsagt ikke trekke denne parallellen for langt, men ettersom fenomenet innenfor den modernistiske tradisjon er såpass sjeldent synes det relevant som et poeng til refleksjon. De fleste kjenner nok til hvordan eksempelvis Edvard Munchs ekspressive tungsinn eller for den sakens skyld Skagenmalernes romantiserende livsglede så åpenbart ble overført i deres kunstneriske uttrykk. Dette var likevel et mer naturlig resultat ettersom disse kunstnerne arbeidet innen en selvreflekterende og figurativ kontekst. I modernismens abstraksjon er det derimot ikke vanlig å finne en tilsvarende mental og også konkret personifiserende dikotomi. Det oppsiktsvekkende med Brosten er derfor måten hennes fysiske jeg nærmest transformeres som en direkte projisering i hennes kunst – noe man som kunsthistoriker ikke så alt for ofte erfarer og som jeg derfor finner relevant å trekke frem i presentasjonen av hennes kunstnervirke. Brosten er opprinnelig utdannet tekstilkunster ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen på midten av 1980-tallet. Mens hun som nyutdannet arbeidet med storskalerte tekstilarbeider har hun de senere årene beveget seg i retning maleriet. Overgangen fra komplekse og tidkrevende veveteknikker til det mer umiddelbare akrylmaleri kan ved første øyekast virke stor. Imidlertid finner man også i Brostens tilnærming til billedmediet en nidkjær glede i fordypning og utforskning av maleriets tekniske fasetter. Som regel arbeider hun med minst 5 til 6 bilder samtidig, der en vekselvis oppbygging og forflytning av fokus skaper mental konsentrasjon og opplevelse av spenning. Det abstrakte formspråket er videreført fra tekstilperioden, og man kan derfor si at det rent utrykksmessige ikke differensierer stort. Også når det gjelder de tekniske og formale problemstillinger kan det trekkes en linje fra Brostens tidligere tekstilprosjekter, der bla fordypning innen stofftrykkets tekniske muligheter bringes videre i det maleriske uttrykket av i dag. Hovedforskjellen i skifte av medium finner man først og fremst i selve arbeidsprosessen. Mens tekstilarbeidene var nøye planlagt gjennom innstuderte beregninger, er det nå den impulsive handling og energifylte øyeblikksopplevelse som tilfredsstiller Brosten. Akrylmaleriet har den fordel at det tørker fort, men også den ulempe at den uttynnede malingen flyter relativt ukontrollert over lerretet. Det er således ikke nødvendigvis lettere eller enklere å arbeide med akrylmediet til sammenligning med veven. Kunstneren selv vet ikke om hun har valgt maleriet som uttrykksmiddel for godt. Muligheten for at hun vender tilbake til tekstilkunsten, eller for den sakens skyld beveger seg videre til atter andre og utfordrende medier, holdes åpen. Som avstandsbetraktende analytiker kan det imidlertid synes som Brosten er i ferd med å finne sitt rette element i valget av akrylmaleriet, i det den direkte uttrykksformen synes å passe hennes vitalitet. Malerienes abstrakte billedunivers kan betegnes som fritt assosiative skildringer, der farge og form danner dynamisk samspill. Sirkelformasjoner, diagonale linjeføringer og amorfe fargeflater kombineres til helhetlige motiver som eksempelvis kan minne om lyriske landskapsskildringer eller mentale bilder. Gjennom lett og ledig penselføring konstrueres lagvise oppbygginger i som regel klare og rene farger. De transparente billedsjiktene skaper en uttalt dybdevirkning som virker inviterende på betrakter. En vandring innover i disse billedrommene gir opplevelse av fabulerende undring, fylt med letthet, flyt eller svev. I andre arbeider forløses derimot dystrere assosiasjonsrekker i det en mørkere og opak fargepalett fortetter billedrommet. Betrakter stenges dermed i større grad ute og møtet med disse arbeidene fornemmes å omhandle mer alvorlig livstematikk som eksempelvis avvisning og undertrykkelse. Ettersom Brosten arbeider parallelt med flere bilder kan disse i enkelte tilfeller oppleves som serier. I arbeidsprosessen vokser det med andre ord frem et innbyrdes slektskap mellom arbeidene, der fargekoloritt og abstrakte former taler til hverandre i intern dialog. Et ytterligere poeng i forbindelse med en seriell lesning er den psykologiserte spenningen som oppstår på tvers av de lyse og de mørke motivrekkene. Bildene har som regel ingen tittel, noe som nettopp understreker åpenheten og det frie, assosiative grunnlaget motivene er tuftet på. I Brostens seneste arbeider synes det som bildene både motivisk og tekniske sett er i ferd med å ta en ny retning. Mens tidligere serier er bygget opp med fokus på dybdesjikt, finner man i de nyeste arbeidene en dreining mot større interesse for overflaten. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at malingen påføres som drypping på vertikalt stående billedflater. Den tyntflytende akrylen renner dermed relativt uforutsigbart nedover lerretet. Utviklingen i det maleriske uttrykket bærer bud om en kunstner på stadig søken etter nye fremgangsmåter og bekrefter samtidig en modning i løsrivelsen av behovet for kontroll. Man kan gjerne si at Brostens bilder i stadig større grad lever sitt eget liv, der det motivisk viljestyrte gis friere tøyler. Motivene bringes snarere til live på maleriets egne premisser, i det selve malingens møte med lerretet utgjør selvstendige parametere. I denne sammenheng gis farge og form verdi som uavhengige kvaliteter og størrelser - noe som setter Brostens arbeider i tett relasjon til modernismens hovedtese om ”maleriet for maleriets skyld”.
|
   |
